Født: 16.06.1919, Drammen
Død: 9.4.2016, Drammen
Klubb: Drammen
Personlige rekorder:
500 m: 42,3 - Bergen Mø - 11.02.1940
1000 m: 1.31,5 - Hamar S - 27.02.1944
1500 m: 2.17,0 - Davos - 20.01.1956
3000 m: 4.59,3 - Oslo Bi - 24.01.1959
5000 m: 8.31,7 - Drammen - 17.02.1954
10 000 m: 17.36,8 - Trondheim Ø - 21.02.1954
Av Arne Nestegård
Det er få personer i norsk idrettshistorie som har bidratt så mye til heder og ære for Norge som Finn Hodt. Han kan helt klart betraktes som en legende i norsk skøytesport, ikke bare på grunn av hans egen sportslige karriere, men først og fremst som leder og trener. Finn Hodt var med på det meste av det som skjedde i norsk skøytesport på landslagsnivå i nesten førti år.
Starten på Finn Hodts skøytekarriere var skolemesterskapet for folkeskolene i Drammen i januar 1933. Da var han 13 ½ år gammel. Strømsø skole sendte åtte gutter for å representere skolen og Finn Hodt ble nummer to på 400 m med tiden 42,5. Det gav mersmak så han meldte seg inn i Drammens Skøiteklub der han ble klubbmester i klasse 12-14 år allerede samme sesong.
Som tenåring var Finn meget allsidig med sterke prestasjoner både i skøyter, langrenn, hopp, friidrett og fotball. I friidrett var han medlem av IF Hellas hvor han tok sølvmerket i hele tolv øvelser. Blant annet hoppet han 6,33 i lengde og 1,71 i høyde og løp 400 m på 54,8. I fotball var han en av de beste på Strømsgodsets guttelag som ble kretsmester i 1935 og han spilte på Strømsgodsts juniorlag som vant norgesmesterskapet i 1936 etter å ha slått Stavanger 3-0 i finalen. Etter det internasjonale skøyteløpet i Drammen i januar 1936 der det var lagt inn et nasjonalt løp for juniorer hvor Finn ble nummer to på 500 m, uttalte Ivar Ballangrud til Drammens Tidende:
«Finn Hodt, 16 ½ år bare, blir Drammens neste storløper. Men han er for allsidig - og det er en fare for en spesialidrettsmann. Men han kan bli meget god. Ved leilighet skal jeg se nærmere på ham og snakke et alvorsord med ham under 4 øyne!»
Allerede som attenåring var han blant de beste skøytesprintere i verden og vant flere 500 metere med internasjonal deltagelse. Han satte junior verdensrekord under et internasjonalt løp på Marienlyst i 1938 med 43,8 og uoffisiell norsk rekord på 500 m med 42,3 i 1940, uoffisiell fordi rekorden ble satt på en 250 m-bane i Bergen.
På femtitallet var Finn en av Norges beste sprinter. Hele fem ganger vant han 500 m i NM og nitten ganger representerte han Norge i landskamper og internasjonale mesterskap. Han fikk NSFs Gullmerke (dvs. distansemerket i gull) i 1953 som også viste at han også var en topp allroundløper. I europamesterskapet i 1953 ble han nummer to på 500 m og i 1954 ble han nummer tre. Han kjempet på den tiden med den russiske legenden Jevgenij Grisjin som senere vant fire olympiske gullmedaljer. Finn deltok i OL i Missurina i 1956 og fikk en 13. plass på 500 m, men da var han nok litt uheldig med forholdene. Også sammenlagt hevdet Finn seg godt. Tre ganger fikk han bronse sammenlagt i NM og hvis det på den tiden hadde vært norske sprintmesterskap hadde han nok forsynt seg godt med NMtitler.
Allerede under sin aktive periode hjalp Finn til med å instruere og gi gode råd til løpere i Drammens Skøiteklub. Han hjalp også klubber både i og utenfor Buskerud med treningsassistanse. Finn trappet ned som aktiv løper etter OL-sesongen i 1960 da NSF satset på yngre løpere og sendte Alv Gjestvang og Hroar Elvenes til Squaw Valley. Da var Finn 41 år, men egentlig like god som de som ble sendt til OL.
Høsten 1960 samlet Finn 15-16 ungdommer til trening i Drammen. I referat fra klubbløpet 17. januar 1961 sto det at «DSKs unge løpere er i åpenbar framgang og særlig på sprinten merket man seg at Finn Hodt’s treningsvirksomhet har vært av stor verdi». Denne sesongen kom han også med som trener for løpere fra Horten og Larvik. Etter KM for Vestfold vinteren 1961 leser vi følgende: «Hodt-stilen» fant vi igjen hos flere av dem, så det er tydelig at de har suget til seg impulser.
I 1961 overtok Finn som formann i Drammens Skøiteklub etter Charles Mathisen som hadde sittet i ti år. Sommeren 1961 tok Finn trenerkurs i regi av NSF og ble autorisert som forbundstrener. Stein Johnson fikk med seg tidligere aktive løpere som senere skulle komme til å sette spor etter seg. Disse var blant annet Aage Johansen (trener for Per Ivar Moe), Tor Berg (trener for Kupper’n), Asbjørn Wold (trener for Magne Thomassen), Thormod Moum (trener for Erhard Keller) og Finn Hodt. Finn ble landslagstrener og med i trenerteamet til Stein Johnson som sto bak «skøyterevolusjonen» i 1963. Selv om han nå var trener hamlet han fortsatt opp med de beste i Norge på sprinten. I et nasjonalt stevne på Marienlyst i januar 1962 var 42 år gamle Finn bare tre tideler bak 24 år gamle Alv Gjestvang på 500 m som var Norges beste på sprintdistansen det året.
I november 1962 ble Finn utnevnt til æresmedlem i DSK. Allerede da hadde han altså gjort seg fortjent til klubbens høyeste hedersbevisning. I forbindelse med flere internasjonale løp på Marienlyst på sekstitallet fikk Finn overtalt mange av de internasjonale stjernene til å komme til Drammen og bidro dermed til at disse stevnene trakk opp mot 10 000 tilskuere på en vanlig ukedag!
Midt på sekstitallet var Finn trener for verdens beste klubblag, nemlig Tønsberg-trioen: Fred Anton Maier, Bjørn Tveter og Roar Grønvold. Maier tok sølv og bronse i OL i 1964 og gull og sølv i 1968. I tillegg vant han NM i 1965 og både EM og VM i 1968. Så kom Liergutten Sten Stensen på banen og Finn så tidlig at Sten hadde det talentet som skulle til for å nå toppen. Nå fulgte en begivenhetsrik periode med klubbens egen løper som Finn trente helt fra junioralder og fram til EM-tittel i 1975, VM-tittel i 1974, to OL bronse i 1972 og gull og sølv i OL 1976, samt verdensrekorder på 10 000 m. I 1970-71 var han igjen formann i DSK.
Etter 1972-sesongen dukket proffligaen (ISSL) opp og de sentrale personene i denne ligaen og investorene ville svært gjerne ha Finn med som trener. Han ble altså ansett som verdens beste trener. Men Finn takket nei, det samme gjorde Sten og i ettertid ser man at det nok var et klokt valg. I denne perioden var Finn fast engasjert av NSF som trener og lagleder ved de fleste internasjonale mesterskapene. Blant annet var han var med som lagleder under OL i Lake Placid i 1980. Tidlig på 80-tallet var Finn mye med som trener i DSK og trente blant annet Geir Fyrand Johansen og Arild Bakken. I 1987-88 var han igjen formann i DSK.
Finn ble pensjonist, men i 1988 var han tilbake på banen i gjen for fullt. Alle husker vi det dramatiske fallet til Geir Karlstad i OL i 1988, hvor Norges eneste håp mislyktes totalt og Norges nasjonalidrett syntes å gå en mørk tid i møte. I sitt forsøk på å få norsk skøytesport på fote igjen kom Hans Trygve Kristiansen til Drammen og søkte hjelp hos den personen han visste kunne bidra til å nå målet, nemlig pensjonisten Finn Hodt. I sitt 70-ende år var Finn tilbake på arenaen og skøyte-Norge visste at dette ville gå bra.
Denne perioden med Hans Trygve og Finn utgjør en av de største jubelperiodene i norsk skøytesport. Det startet med to VM-titler til Koss i 1990 og 1991. Så ble det gull både for Koss (1500 m) og Karlstad (5000 m) i Albertville OL 1992. Geir Karlstad viste å verdsette de som sto bak sin suksess som skøyteløper. Det er klart at Finn var et meget viktig element i prosessen med å få Karlstad tilbake på toppen som langdistansekonge. Perioden kulminerte med fantastiske tre gull på Hamar i 1994 og VM gull 1994.
En viktig egenskap Finn har hatt som nok har bidratt vesentlig til hans suksess som trener og lagleder, er hans evne til å skape et godt sosialt miljø blant løperne på laget når de kom sammen på treningsleire. I et intervju med «Buskerudskøyta » i 1958 uttalte generalsekretær Per Jansen i NSF: «Hensikten med slike treningsleire er ikke bare å drive idrett og prate idrett. Deltagerne skal smeltes sammen som en familie. Sang og musikk må til, og flere av guttene kan spille på instrument. Finn Hodt for eksempel er flink på piano. Da vi var i Moskva i 1955 hadde Simensen og jeg et stort rom med piano. Flere av guttene spilte litt på det, men etter at Hodt hadde vist sine kunster, var det ikke flere som torde røre det. Harry Haraldsen er forresten ekspert på ukulele».
I alle disse årene og i årene etterpå har Finn også vært en inspirator for DSKs egne løpere, Han har kommet på treninger, deltatt i treningssamlinger og stilt opp mye mer enn man kan forvente av en mann i hans alder. I 1997-98 sesongen i en alder av nesten åtti år var han trener for DSKs seniorløpere og så sent som vinteren 2009 var nittiåringen også jevnlig å se på Marienlyst kunstis for å gi gode råd til både unge og eldre løpere. Finn har gitt til klubben mange av sine sølvpokaler han vant som aktiv løper. Siden 2005 har DSK årlig delt ut «Finn Hodt’s pokal» til en av klubbens unge løpere på klubbavslutningen i mars for fremragende sportslig innsats i løpet av sesongen. Dessuten får beste løper under «Drammensløpet» på Marienlyst hvert år en av disse pokalene.
I tillegg til sine mange engasjementer som trener hadde Finn også tid til administrativt arbeid i NSF. Han var formann i Hurtigløpskomiteen 1965-67 og 1972-73. Dessuten var han autorisert nasjonal mesterskapsdommer og var overdommer ved flere norske mesterskap. Finn Hodt ble utnevnt til æresmedlem i Buskerud Skøytekrets i 1992 og samme året ble han hedret med Norges Skøyteforbunds høyeste utmerkelse Gullmerket.